Privat

Selvportrett av Édouard Levé er nettopp det, et litterært selvportrett, løsrevne opplysninger og betraktninger om og av forfatteren; klærne han har på seg, ting han har gjor, kvinner han har ligget med (“alt jeg skriver er sant, men hva så?”). Den har ligget ulest i bokhylla i månedsvis, men når jeg først tok den opp tok det ikke lang tid før jeg innså at han med 78 sider har klart å trumfe hele selvbiografisjangeren. Hva skal jeg si, bare les den.

(Tre år senere leverte han inn manuskriptet til Selvmord før han ti dager etter tok livet av seg.)

TRANSLATION
Autoportrait by Édouard Levé is just that, a self portrait in text. Simply written, detached sentences describing clothes he wears, things he’s done, women he’s slept with. In 78 short pages he manages to create a complete picture and and the same time outdo the whole genre of autobiography. What can I say, just read it.

Privat

Årets Mammut-fangst ble Hyenene av Hanne Ørstavik. Siv (40) har gått fra samboeren sin og lånt en leilighet i en forblåst by ved havet sør i England for å ikke skrive. Kjenne litt på tingene liksom. Ørstavik har bygd opp historien som et garnnøste, med en tråd for nåtid-Siv, en for fortid-Siv og for menneskene rundt henne, og så nøster man seg gjennom og finner forbindelser og kjenner at man nærmer seg en slags kjerne. Jeg kan like det hun driver med, men takler faen ikke kommabruken hennes. Pluss noen ganger føles det som om jeg bare leser bøker om kvinner på 40 og kjenner meg alt for mye igjen.

Birgitte Huitfeld Midttuns Kvinnereisen kaster lys over spørsmål som: FINNES KVINNEN?, gjennom samtaler med ti av samtidens feministiske tenkere. De ti viktigste, kan man kanskje si. Jeg bare ramser dem opp jeg: Julia Kristeva, Hélène Cixous, Luce Irigaray, Camille Paglia, Susan Bordo, Judith Butler, Martha Nussbaum, G.C. Spivak, Drucilla Cornell, Toril Moi. Det handler dog ikke bare om feminisme, men om filosofi, forfatteren, livet, kroppen, språket. Den er fin, først og fremst for å få teoretisk oversikt, bli kjent, sortere tankene litt, men også fordi den viser noe jeg ofte savner: bredde.

TRANSLATION
Two books I’ve read lately that are not translated into english…

Privat

Jeg har veldig vanskelig for å forstå denne Fifty Shades of Grey-greia. Hvis man vil lese erotisk litteratur er det masse bra å velge i, så hvorfor velge noe som er så himla dårlig? For norsk, lettere parodisk erotika har vi for eksempel Jens Bjørneboe. Uten en tråd kom ut i 1966, og ble øyeblikkelig beslaglagt av politiet. Nå om dagen kan man heldigvis kjøpe den i en hvilken som helst bokhandlel, eller hvertfall på Bislet Bok i Theresesgate (ganske billig, ser man og). Handlingen følger en ung jentes elleville oppdagelser av både verden og egen kropp, med Bjørneboes rungende korstog mot seksualmoralen i bakgrunnen. “Å avstå fra seksuelle fornøyelser er ikke mere moralsk enn å avstå fra å plukke blomster eller lese bøker eller å gå på ski,” som han skriver. Med mindre det er snakk om Fifty Shades, er jeg fristet til å legge til.

TRANSLATION
I don’t get why so many people read Fifty Shades of Grey when there are tons of good erotica on the market. Without a Stitch by Norwegian writer Jens Bjørneboe for instance. Originally from 1966, slightly parodic and with an ethical backdrop in the form of Bjørneboe’s attack on sexual morality.

Privat

For noen uker siden etterspurte jeg deres beste boktips i dette innlegget. Kommentarfeltet har etterhvert utviklet seg til en ganske fin liste, så trenger du noe bra å lese i jula kan det hende du finner det der. Fyll gjerne på med flere titler også.

Dagen etter min siste eksamen gikk jeg endelig på biblioteket med lista og plukka meg ut den første bunken. I steden for å begynne øverst, gikk jeg rett til D-hylla for å lete etter noe jeg har hatt i kikkerten lenge: Lawrence Durrells Alexandria-kvartetten. Fire bind, fire fortellinger, én historie. Det finnes bra bøker, og det finnes fantastiske bøker. Jeg har bare lest noen sider enda, men jeg er ganske sikker på at disse tilhører sistnevnte kategori. I tillegg plukka jeg med meg Hyperrêve av Hélène Cixous, eller Hyperdraum som den heter i nynorsk oversettelse. Cixous oppdaget jeg gjennom pensum, hun skriver innmari vakkert.

TRANSLATION
My first stack of books to read post exams: The Alexandria Quartet by Lawrence Durrell (Justine, Balthazar, Mountolive, Clea) and Hyperrêve by Hélène Cixous. Durrell has been on my list for a while, and I believe the Quartet to be quite extraordinary. I discovered Cixous through uni, and have high hopes for this too, she’s a beautiful writer.

Privat

Trude Marstein, Plutselig høre noen åpne en dør, utgitt i 2000.
—

Jeg har skikkelig dårlig leseflow om dagen, men denne slukte jeg på ferie for noen uker siden. Boka er kåret til en av de 25 beste de siste 25 år, og er sikkert en sånn bok alle bokbloggerne har skrevet om, men samma det. Jeg elsker bøker uten storslagne plott, med bare hverdagspusling og vanlige ting, og Plutselig høre noen åpne en dør er et kroneksempel på det. Vi følger forholdet mellom en ung alenemor og hennes 4 år gamle datter, mens moren skriver ferdig hovedfagsoppgaven sin. Hun reflekterer hele tiden over hva som er ekte og naturlig i egen og andres oppførsel, og er, til tross for enorm bevissthet rundt oppdragelse, ganske sikkert i ferd med å fucke opp datteren sin. Språket er direkte, uten unødvendig pynt, og beinhardt konsekvent gjennom hele teksten, nesten på grensa til det irriterende. Til tross for at teksten er så og si helt uten spenningskurve, var jeg hele tiden litt anspent mens jeg leste. Nå kommer det snart til å skje noe jævlig, tenkte jeg, men så gjør det aldri det.

Kan ikke noen anbefale en bok dere tror jeg vil like som kan få meg ut av lesegjørma?

TRANSLATION
A book by norwegian writer Trude Marstein that I don’t think is translated, unfortunately.

Privat

En av bøkene som fikk bli med på høstferie var Mannen fra mengden og andre historier, en fin liten samling av Edgar Allan Poes noveller, utvalgt og oversatt av Stig Sæterbakken. Jeg har aldri lest noe særlig Poe før, så jeg tenkte at 1. det var på tide, 2. i det ene faget mitt, estetikkens historie, var vi kommet til romantikken, og det skader jo ikke å supplere pensum med litt samtidig litteratur, 3. litt død og fordervelse blir en fin kontrast til alle solfylte strender.

Novellene Sæterbakken har valgt ut henger sammen på flere vis. Det er de psykologiske dramaene der karakterene gradis driver seg selv i døden (Berenice, Den svarte katten, Sladrehjerte), og utforskingen av halvt vitenskapelige, halvt overnaturlige fenomener (Forhastet bisettelse, Fakta i saken M. Valdemar). Dessuten er hans nyoversettelser i større grad tro mot Poes originale språk, som er av høy, litterær kvalitet, og rettferdiggjør ham som mer enn detektivromanens far. Alt i alt bra strandlektyre.

TRANSLATION
One of the books I brought on vacation was a collection of short stories by Edgar Allan Poe. I haven’t read much of his work before, and I though it would be a nice contrast to all the sunny beaches. The collection includes the psychologic dramas like Berenice, The Black Cat and The Tell-Tale Heart, and his exploration of half-scientific half-supernatural phenomena like The Facts in the Case M. Valdemar and The Premature Burial. He’s not only the master of gothic, Poe’s writing in itself is excellent. All in all good beach reading.

Privat

I disse dager utgis Cecilie Aurstads debutroman Bare ukedager på Flamme Forlag, og i kveld er det slippfest! Møt opp på Deli de Luca i Karl Johansgate 33 klokken 18.00 presis og bli med fra deli til deli for opplesning ved Selma Lønning Aarø og Erik Alexander Follo Huslænd. Runden ender på No. 19. Gratis kaffe! Jeg var og henta boka på posten for to sekunder siden og har ikke lest noe enda, men ifølge baksiden er det “en mangesidig fortelling om det enisidige forholdet mellom et du og et jeg”. Jente 20 møter gutt ustabil osv. Har troa jeg.

Facebookevent her.

Privat

(At det står Strindberg regner jeg med at noen skjemmes for, hun heter nemlig Sara Stridsberg.)

Jeg fikk en bok til bursdagen i juli. Coveret er grønnjævlig (type glansbilderoser, ”collage”, “blondebord”, fake skrivemaskinfont…), men boka er sjukt bra. Det handler om Valerie Jean Solanas. Ørkenen og rosemønster og amfetamin. Prostitusjon, psykologistudier, Silkegutten, Cosmogirl. Det er et portrett, en fantasi, en roman basert på livet til ekstremfeministen som skjøt Andy Warhol. Det meste er fiksjon, løselig basert på det lille man vet om henne, det er trist, hjerteskjærende vakkert, og ganske morsom iblant også. Hver eneste setning er verdt å sitere, men her er et utdrag:

“Elmhurst Psychiatric Hospital, 24. desember 1968

Snøen smelter i hodet ditt. Det er lenge siden du sluttet å vente på telefon, du pleier å gi bort ukesamtalen din til noen av de neddopede jentene som alltid holder seg i nærheten av telefonene for ikke å gå glipp av samtalen som aldri kommer. I løpet av julen har alle pasienter som ikke er nyankomne rett til tre samtaler hver, det er svært generøst av sykehusledelsen, men sykehuset kan for øyeblikket ikke tilby noen hyggelige personer som pasientene kan få ringe til.

Vinduene i spisesalen er dekket av rim, fuglene stirrer på pasientene gjennom glassrutene, snøen gnistrer og blender gjennom institusjonsgardinene. Det er Andy Warhol selv som tar den, men den hviskende tvilende stemmen sin, å snakke med Andy Warhol er som å snakke med seg selv og stemmen hans er forvandlet siden sist, liksom oppløst og forvrengt, alt han sier høres ut som et spørsmål. H-h-h-hallo?

VALERIE: Hei Andy, det er bare jeg.

(Stillhet.)

VALERIE: Hvordan har du det, lille Andy?

(Stillhet.)

VALERIE: God jul, Andy.

(Stillhet.)

VALERIE: God jul, sa jeg.
ANDY: God jul, Valerie?
VALERIE: Hvorfor har du ikke besøkt meg?

(Stillhet.)

VALERIE: Jeg leste i avisen at du har tilgitt meg.
ANDY: Ja?
VALERIE: Har du tilgitt Valerie?
ANDY: Ja?
VALERIE: Hvis du har tilgitt Valerie, hvordan har det seg da at du ikke har besøkt henne?
ANDY: Jeg må legge på nå…?
VALERIE: Feirer dere jul på Fabrikken?
ANDY: Hadet Valerie?
VALERIE: Jeg forstår ikke.
ANDY: Jeg er ikke sint, Valerie, men hadet Valerie, jeg kan ikke snakke mer Valerie, vi skal arbeide nå Valerie…?
VALERIE: Jasså. Jeg foreslår nå at du stiller ut kroppsdelene dine på et gammelt museum i London og at vi kaller det hele Haute Couture.

(linjen brutt—)”

TRANSLATION
An excerpt from a book I read recently, The Dream Faculty by Sara Stridsberg, unfortunately I don’t think it’s translated into english.

Privat

Kort evaluering av tre vidt forskjellige bøker:

Miranda Julys Ingen hører til her mer enn du ble utgitt i 2007 og er en samling finstygge noveller om små og store ting. Tillat meg å sitere George Saunders: “They are (let me coin a phrase) July-esque, infused with wonder at the things of the world”. At de er “July-esque” må jeg forøvrig bare ta hans ord for, ettersom det er det første jeg leser av henne. Men det er trist, det er morsomt, det er himla sjarmerende og litt banalt og litt viktig på en gang. Elsker den siste om hun som semiadopterer datteren til vennene sine. 5/6.

Filosofi på kammerset av Marquis de Sade er drøye greier, men det kommer vel knapt som noen overraskelse på de som kjenner til ham. Boken fra 1795 er i korte trekk historien om en ung jomfru som får et todagerskurs i libertinerens seksuelle kunster, krydret med Sades mildt sagt anstrengte forhold til samfunn, religion, ekteskap og medmenneskelighet generelt. Det hele ender stygt såklart. En klassiker for spesielt interesserte. 4/6.

Fra sadismens far til masochismens far: Leopold von Sacher-Masochs Venus i pels fra 1870 er på mange måter noe helt annet enn Sade. Dette er en kjærlighetshistorie, langt mindre eksplisitt, og skildrer hovedpersonen(/forfatterens) ønske om å underkaste seg sin elskede som slave. Idealkvinnen er skinnende hvit, rødhåret, iført pels og med en pisk i hånden. Unektelig et dårlig utgangspunkt for et forhold, men jeg skal la være å røpe slutten. 4/6.