Egg, øyeepler, oksetestikler

IMG_2558

Jeg har et lite bibliotek med Anaïs Nin og de Sade hjemme, men det er lenge siden jeg har fulgt opp interessen min for klassisk erotica. Forrige uke plukket jeg endelig opp Historien om øyet på bilblioteket, og ende opp med å glemme og gå på skolen fordi jeg leste hele mens jeg spiste frokost. Georges Bataille utga kortromanen i 1928 under pseudonymet Lord Auch, og den skulle siden bli hans mest kjente verk. Den norske oversettelsen er gjort av Thomas Espedal, hvilket betyr at den inneholder ord som “fitten”, men også at språket forøvrig er nydelig.

“Øyets kjærtegn mot huden er usedvanelig mykt og godt, samtidig har det likhetspunkter med hanens fryktelige skrik, det er på alle måter bemerkelsesverdig.”

Boka blander seksualitet med religion, død og sinnssykdom i et perlekjede av kompromissløse utskeielser mellom den mannlige tenåringsfortelleren og hans jenvgamle venninne Simone. I åpningsscenen setter hun seg i en skål med melk og det er det mest uskyldige som skjer i hele fortellingen. Den er skremmende og surrealistisk, og lefler med det ene tabuet etter det andre. Ikke overraskende ble Bataille beskyldt for å drive med ren pornografi i sin samtid, men i ettertid har boka blitt lest som en kjede av filosofiske metaforer, blant annet av Roland Barthes. Denne oversettelsen inkluderer en del to der forfatteren nærmest forklarer fortellingens tilblivelse, og knytter den psykoanalytisk til konkrete minner om sine egne foreldre. Likevel, pornografisk er det, men det flotte med litteraturen er at ingen mennesker må utnyttes for at den skal bli til.

Andre erotiske klassikere jeg har skrevet om:
Incest av Marquis de Sade
Uten en tråd av Jens Bjørneboe
Filosofi på kammerset av de Sade og Venus i Pels av Leopold von Sacher-Masoch
Justine og 120 days of Sodom av de Sade
The little bird og The Delta of Venus av Anaïs Nin
Diverse av Alberto Moravia

TRANSLATION
It’s erotica season, and last week I read Bataille’s Story of the Eye. Sex mixed with religion, death and mental illness in a twisted but somehow exquisite way.

På terrassen i mørket

IMG_1956

Jeg hadde flere pussige leseropplevelser på Seychellene. En dag leste jeg Hanne Ørstaviks siste, På terrassen i mørket, og hun skrev om et stort tre i Ecuador, bare en detalj egentlig, et stort mammatre som kaster røttene sine, lianer, ned mot bakken så treet forplanter seg over stadig større arealer. Litt senere på dagen fikk vi en guidet omvisning på øya, vi svingte i en liten golfbil inn på en åpen plass og der, midt på plassen, stod treet fra boka, enormt, som ti trær som har vokst sammen. Akkurat som jeg hadde sett det for meg.

Første dag tilbake på skolen hadde vi Ørstavik på besøk. Hun var der hele dagen og pratet og pratet om skrivingen og bøkene sine. Hun er typ den rareste personen jeg har møtt noen gang, men jeg ble hypnotisert av det hun sa. Hun har en sånn utrolig ro og trygghet i det hun gjør som får meg til å lengte etter å bli dobbelt så gammel. Hun fortalte hvordan hun kan gå rundt i ti måneder og bare fundere på en bok, lese og tenke seg opp, før hun til slutt er klar til å sette seg ned og skrive. Så kommer alt ut i løpet av noen uker.

Jeg har lest to bøker av henne før, Hyenene og denne, men besøket hennes ga meg lyst til å lese alt hun har skrevet, kronologisk. Det blir neste leseprosjekt.

Om skriving og fulger som dør

IMG_0884
IMG_0874

To urelaterte ting hendte mens jeg var på ferie. Det første var at jeg leste Silje Aa. Fagerlunds norske oversettelse av Marguerite Duras’ Écrire. Det andre var at en fugleunge falt ned fra redet sitt i sanda foran huset vårt der den gikk rundt i en dag, en natt og en dag før den døde.

Har dere lest Å skrive? Duras skrev den i 1993, på slutten av livet, og det er en liten poetikk om å skrive, om hvorfor, hvor og hvordan man skriver. Den er fin. En passasje handler om en flue hun så dø i huset sitt en gang på 80-tallet (kanskje?), om hvordan fluen som døde var selve Døden, i all sin storhet og meningsløshet. Det gjorde middels inntrykk på meg.

Så døde fuglen. Før fuglen døde fikk den selskap av en større fulg. Jeg tror det var moren. Hun satt med fugleungen hele natta, hadde den under seg pakket inn i fjær, jaget unna andre fulger hele dagen. Da sola var på vei ned den andre dagen lå fuglen stille under et tre og var død, men moren gikk fortsatt rundt den og passet på. Nå blir det corny men det er det tristeste jeg har opplevd på så lenge jeg kan huske, jeg gråt i en time og måtte tvinge meg til å slutte, jeg kan ikke fatte hvorfor. Jeg har googlet “getting sad over dead bird” og lignende ting. Det er visst ganske vanlig. Mennesker får sympati med søte dyr, vi er immune mot naturens gang, tillegger de søte dyrene menneskelige egenskaper. Men midt i dette paradiset der alt var perfekt var det som at all verdens urettferdighet ble samlet i den lille, døde fulgen, ekstra tydelig i kontrast til alt annet. Og jeg følte på en underlig måte at verden hang sammen, Marguerit Duras, døden, fluen, fuglen. At jeg skriver om det nå. Tilgi meg.

TRANSLATION
I can’t seem to put this into words that aren’t my own, in Norwegian, but it’s about Marguerite Duras’ Écrire and a baby bird that died outside our chalet.

Ung, norsk litteratur

IMG_0275

I jula leste jeg debutromanene til Joachim Kjørsvik og Amalie Kasin Lerstang.

Kjørsviks I fjor var en lang natt (2013) er en slags moderne grøftekantversjon av Dekameronen, der en halvkriminell slask laller rundt i Oslo og forteller, samler og hører historier fra og om en broket gjeng personer. Han skriver veldig muntlig, og hele historien raser avgårde uten avsnitt eller kapitler eller annen form for inndeling. Jeg likte den godt, selv om jeg innimellom irriterte meg litt over de muntlige vendingene, “eller hva det heter”, “for å si det sånn”, og jeg elsker selvsagt Oslo-romaner som beskriver steder jeg henger og folk jeg kjenner. Grunnfortellingen er ganske alvorlig, og det skjer mye fucka ting, men alt er beskrevet med mørk humor. Vi har Kjørsvik som gjestelærer på skolen nå, og han fortalte at boka er resultatet av et slags mislykka Bukowski-prosjekt med alkoholmarinert skriving. Først etter at han kom inn i en normal hverdag kunne han skrive om det han hadde opplevd, bare i en forsterket versjon. Der han hadde sagt nei, sier karakteren ja, som han sa.

Europa (2014) er språkmessig den totale motsetning. Korte, nedstrippa setninger uten annen tegnsetting enn punktum og et og annet komma gjør den ganske slitsom å lese, men setter samtidig leseren i samme fortvilte isolasjon som hovedkarakteren. Vi følger henne fra leiligheten i Oslo, hjem til moren på bygda, og ut i en ikke navngitt by i Europa dit hun rømmer fra ikke helt tydeliggjorte problemer på ubestemt tid. I likhet med andre minimalistiske forfattere som Helle Helle ligger mye av tolkningsjobben på leseren, vi må ofte gjette oss fram til hva som skjer, men utover det har Kasin lite til felles med Helle. Jeg er nok ikke spesielt fan når jeg tenker meg om.

Apropos: Under eksamen før sommeren kjente jeg plutselig at det var slitsomt å lese. En synsundersøkelse avslørte at min største barndomsdrøm har gått i oppfyllelse; jeg trenger briller. Lesebriller. Etter å ha tråla alle brillebutikker i Oslo måtte jeg innse at jeg bare ville ha de aller første jeg prøvde, som selvsagt var de dyreste i hele butikken. Heldigvis var de på salg, så jeg slo til på et par tynne gullinnfattede fra Barton Perreira. Jeg glemmer fortsatt å bruke dem.

TRANSLATION
Two books by young, norwegian writers I read this christmas and a peek at my relatively new reading glasses from Barton Perreira.

En forfatter som tar bilder

IMG_8615
IMG_8624-3

Tomas Espedal gir ut fotobok og insisterer samtidig på at han ikke er fotograf. Og boka er kanskje heller ikke spesielt interessant i et fotokunstperspektiv, men desto mer interessant i et fan-perspektiv. Og det er jo nettopp det jeg er, Espedal-fan altså. Han tar fine bilder, det gjør han, sånne bilder jeg gjerne tok da jeg var 19-20 og gikk på kunstskole (på film, det er jo mer autentisk, dessuten er han gammel og kun vant med analoge ting som Konica og skrivemaskiner), og de er satt sammen som om det var en slags roman, med tilhørende tekst. Det handler om Tomas, som alltid, og hvordan vi mennesker egentlig ikke eier noen ting. Jeg finner det merkelig tilfredsstillende å se på bilder av de pinlig organiserte pultene hans, på senger i hotellrom og blomsterbuketter. “Lamper og blomster og bøker og møbler; alle disse tingene som konstruerer ensomhet.” Han kommer unna med å være litt banal, for han er jo ikke fotograf, men en forfatter som tar bilder.

TRANSLATION
One of my favorite norwegian writers, Tomas Espedal, published a photo book this fall, and while it’s not all that interesting artistically, it’s a really nice compliment to his novels (which are very autobiographical). I quite enjoy looking at pictures of his neatly organized desks and hotel room beds and bouquets of flowers, they remind me of 19 year old me in art school.

Vinn en viktig bok

IMG_7714-2

Forrige uke lanserte min dyktige venn Oda Faremo Lindholm sin første bok. Den har fått navnet Bullshitfilteret og retter seg mot unge jenter med formål å utstyre dem med kunnskap til å gjennomskue kropps- og livsstilspresset som medie- og populærkulturen skaper. Hun forklarer begreper, synliggjør kunstige strukturer, viser til konkrete eksempler, og plukker fra hverandre temaer som seksualisering, kjøpepress og pornokultur. Det er med andre ord en viktig bok, kanskje årets viktigste, og derfor spurte jeg Oda om jeg ikke kunne dele ut noen bøker til dere. Og det fikk jeg! Har du en lillesøster eller datter du vil gi den til, eller er du kanskje ung selv? Legg igjen en kommentar med e-postadresse og hvorfor du vil ha en, så trekker jeg fem stykker som får tilsendt hver sin bok. “For desperat, endeløs søken etter et perfekt ytre – kall det feminin forfengelighet – er det ultimate hinder for tankefrihet.” (Susan Brownmiller sitert på aller siste side.)

Baby Espedal og andre bøker jeg har lest i det siste

IMG_7571

Første gang jeg leste Thomas Espedal, det var Imot naturen, tenkte jeg gjesp gjesp, eldre mann forelsker seg i ung jente og føler seg gammel, cry me a river, men etter tretti sider var jeg helfrelst. Det er noe med språket og referansene hans som føles nært, familiært. Vi har samme yndlingsbøker, samme favorittall, samme hang til åndssnobberi, har bodd på samme hotell i Roma. Samtidig er han selvsagt svært ulik meg, en godt voksen mann, han sloss, han drikker alene på mørke barer, han har flere liv av erfaringer bak seg. Jeg liker at han skriver så mye om selve skrivearbeidet, hvordan han omtaler det som arbeid, noe fysisk eller mekanisk, jeg liker når han skriver romaner som om det var dikt, men ikke når han skriver dikt i romaner. Og å skrive og lese selvbiografisk fremstår brått som det eneste logiske.

Derfor har jeg også, til slutt, begynt å lese Knausgård. Han er på mange måter totalt motsatt av Espedal, mer navlebeskuende og mindre språkmektig, men de refererer stadig til hverandre i bøkene sine. Akkurat nå leser jeg Bergeners, Espedals nyeste, og i tillegg til at jeg elsker den er det en hel passasje med funny Knausgård-anekdoter. Forøvrig har jeg strandet noen titalls sider inn i Min kamp 2.

Etter å ha lest Imot naturen lånte jeg Eline Lund Fjærens debutroman Ung jente, voksen mann, liksom for å få samme tematikk fra motsatt ståsted (og enda mer Bergen). Den skildrer akkurat det tittelen tilsier, med et perspektiv som veksler mellom hans og hennes, og jeg likte den veldig godt (hei Eline!). Under Øyafestivalen var jeg og hørte på opplesningen hennes i Vinduet-teltet, gleder meg til neste bok.

Tilbake til Espedal: jeg har lest i feil rekkefølge og på tvers av trilogier, men regelen later til å være jo nyere jo bedre, at han blir flinkere og flinkere kanskje, for Bergeners er min klare favoritt, tett fulgt av Imot naturen. Heldigvis har jeg flere igjen.

Summer reading

IMG_5702

Endelig tid til å lese hva jeg vil! Er på bok nummer fem alt, har fått masse leselyst tilbake og til og med en ny favorittforfatter, men det kommer jeg tilbake til. For et par uker siden leste jeg John Fantes Veien til Los Angeles, en gritty liten bok om en arrogant ung arbeider som bestemmer seg for å bli forfatter fordi det høres rått ut, typ. Fante skrev boka på 30-tallet, men på grunn av for umoralsk innhold eller lignende ble den ikke gitt ut før etter hans død i 1985. Bukowski er fan. Hovedkarakteren og Fantes alter ego Arturo Bandini er muligens egoistisk og skruppelløs og litt psyko, men fordi usikkerheten og sårbarheten hans skinner gjennom kan leseren likevel stille seg på hans side. Han leser tung filosofi han ikke skjønner noe av, drukner papirkvinner i badekaret og skyter krabber med luftgevær, mens han skulker unna hermetikkfabrikkjobben sin og prøver å skrive en bok. På baksiden står det at den er “brutal og grasiøs”. Det stemmer bra.

TRANSLATION
Finally time to read whatever! I’m on my fifth book already and even got myself a new favorite writer, but I’ll come back to that later. A couple of weeks ago I read this gritty little book by John Fante, The Road to Los Angeles. It’s about an arrogant young worker who decides to become a writer because it sounds cool, basically. Fante wrote the book in the mid 30s, but it didn’t get published until after his death, in 1985. Bukowski is apparently a fan. The main character, and Fante’s alter ego, Arturo Bandini, is selfish and kinda psycho, but as a reader I’m still inclined to take his side because Fante lets his uncertainties and vulnerability shine through. He reads heavy philosophy he doesn’t understand, drown paper women in the bath tub and kills crabs with an air gun, while he skips his tin factory job and tries to write a book. On the back it’s described as “brutal and graceful” and that’s pretty accurate. 

Forbrytelse og straFF

IMG_4623

Endelig ferdig. Ikke at den er spesielt tunglest, eller at jeg mista gnisten underveis, men jeg har hatt så mye annet å lese og plutselig hadde jeg glemt den et par dager og måtte komme inn i det på nytt. Og så er den jo satans lang.

Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt hadde lest den om det ikke var for at jeg har den som pensum. Dostojevskij har noe uoppnåelig og russisk over seg som sikkert avskrekker mange, inkludert meg, men som med de fleste klassikere er det en grunn til at den er nettopp det, en klassiker, og det er at det er en god bok. Innmari god. Den er rå, kvernende, med enormt komplekse karakterer. Det er en bok jeg tenker meg at man lett kan strekklese hvis man har tid. Iblant blir det litt vel mye av disse mennene og alt det rare de har for seg, men først og fremst er den en interessant studie av forbrytelerens psykologi, og straffens mulighet. Som Jan Brodal påpeker i etterordet er det en kriminalroman i det den handler om en forbrytelse som begås, etterforskes og oppklares, bortsett fra at det fra første side er klart hvem morderen er. Langt viktigere enn selve plottet er derimot karakterenes sjelsliv, det er umulig å unngå å heie på Raskolnikov.

Tematikken er tidløs, men kulissene veldig 1800-talls Russland, og selv om jeg elsker te- og vodkadrikkinga og beskrivelsene av gamle St.Petersburg, tørster jeg etter litt samtidslitteratur. Skal bare levere ei litta bacheloroppgave først.

You said I killed you – haunt me, then

IMG_6410

Hva passer vel bedre enn å lese om tragisk kjærlighet, død og forblåste engelske sletter mens man ligger på stranda, tenkte jeg, og pakka med Wuthering Heights til Gambia. Emily Brontës eneste roman er kjent for de fleste, men jeg hadde ikke trodd at den skulle gå sånn innpå meg. I en mer eller mindre lukket verden – Thrushcross Grange, Wuthering Heights, og heiene som skiller dem fra hverandre – utspiller det seg et kaotisk kjærlighetsdrama som påvirker flere generasjoner og ødelegger alle involverte. Det tok litt tid å komme inn i den, men bare les på til det løsner, det er verdt det.

Jeg leste også ut The Bell Jar mens jeg lå og hørte på bølgene og skulle ønske jeg hadde lest den for fem år siden, oi oi oi så bra. Sylvia Plath skriver helt magisk, når jeg kom til siste side måtte jeg bla fram til begynnelsen og starte på nytt. Og den er, om mulig, enda bedre ved andre gjennomlesing. “I saw my life branching out before me like the green fig-tree in the story. From the tip of every branch, like a fat purple fig, a wonderful future beckoned and winked. One fig was a husband and a happy home and children, and another fig was a brilliant professor, and another fig was Ee Gee, the amazing editor [...]. I saw myself sitting in the crotch of this fig-tree, starving to death, just because I couldn’t make up my mind which of the figs I would choose.” Livet i et nøtteskall.

Har dere lest noe bra i det siste?

TRANSLATION
What could be more fitting than to read about tragic love, death and windy english moors while lying on a beach I though, and packed Wuthering Heights with me to Gambia. Emily Brontë’s only novel is well known to most of us, but I hadn’t expected it to get to me the way it did. It’s just so dramatic, so beautiful and so tragic, and even though it took a while to get into it, just keep reading, it’s worth it. I also finished The Bell Jar while listening to the waves, and wished I read it five years ago, shit, it’s so good. Sylvia Plath’s writing is magical, I had to start over the minute I finished it, and it’s even better the second time. It’s like she’s me, except the killing herself in her mothers basement thing.