Om Westerdals

I dag begynner jeg mitt andre semester på Westerdals. Med ett halvår som tekststudent bak meg tenkte jeg, på forespørsel, igjen å ta på meg rollen som informasjonskanal for studiekåt ungdom.

Det er ingen tvil om at det er lagt opp til at man skal jobbe hardt og mye på Westerdals, likevel føles det som rene fritidshjemmet i forhold til Universitetet. Reglene er få, rutinene likeså, eksamen var en lek og i steden for fravær har de såkalt nærvær; man biper studentkortet hver gang man er på skolen, og har man vært borte i ukesvis kommer det vel en bekymret telefon fra en eller annen lærer, men ellers er konsekvensene av å skulke kun det du selv går glipp av.

Det kan for så vidt være mye. Man betaler dyrt for å gå på Westerdals (borti 65 000 i året for å være mer nøyaktig), og hvert prosjekt og hver time du legger inn i arbeid går rett inn i egen karriærebank. Jeg har klare mål med å gå her, og selv om skolen har et godt rykte i arbeidslivet, avhenger mye av egen innsats. Studieløpet er delt mellom markedskommunikasjon, redaksjonell skriving og det mer skjønnlitterære, med mulighet for å fordype seg i en av dem. Man arbeider prosjektbasert, ofte i grupper, og vet aldri helt hva uka kommer til å bringe før man møter opp mandag morgen. Vi har sittet på Oslo S og spionert på folk, stått på trikken og lest opp egne tekster høyt, skrevet taler til Bjørnar Moxnes og diskutert hvorvidt Audun Mortensen egentlig kan kalle seg forfatter.

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Kantina er digg. Lokalene er ok, jeg savner dog et sted å sitte alene og jobbe, og har rømt til Blindern et par ganger i løpet av semesteret. Jeg har møtt masse flinke, hyggelige og morsomme folk (og den mest konsentrerte massen blogglesere noensinne, hei!), og allerede fått en liten relevant jobb, så det virker jo lovende. Kan dere ikke heller stille spørsmål hvis det er noe mer dere lurer på, så skal jeg svare så godt jeg kan?

Opptaksprøvene legges ut 15. januar!

Vinn en viktig bok

IMG_7714-2

Forrige uke lanserte min dyktige venn Oda Faremo Lindholm sin første bok. Den har fått navnet Bullshitfilteret og retter seg mot unge jenter med formål å utstyre dem med kunnskap til å gjennomskue kropps- og livsstilspresset som medie- og populærkulturen skaper. Hun forklarer begreper, synliggjør kunstige strukturer, viser til konkrete eksempler, og plukker fra hverandre temaer som seksualisering, kjøpepress og pornokultur. Det er med andre ord en viktig bok, kanskje årets viktigste, og derfor spurte jeg Oda om jeg ikke kunne dele ut noen bøker til dere. Og det fikk jeg! Har du en lillesøster eller datter du vil gi den til, eller er du kanskje ung selv? Legg igjen en kommentar med e-postadresse og hvorfor du vil ha en, så trekker jeg fem stykker som får tilsendt hver sin bok. “For desperat, endeløs søken etter et perfekt ytre – kall det feminin forfengelighet – er det ultimate hinder for tankefrihet.” (Susan Brownmiller sitert på aller siste side.)

Mannlige nyhetsankere i lik jakke!

mannligenyhetsankere

nrk.no

I løpet av en toukersperiode dukket to av de mannlige nyhetsankerne i NRK, Atle Bjurstrøm og Jon Gelius, opp på skjermen i samme sorte dressjakke. Ettersom Atle hadde på seg jakka først, spekuleres det på sosiale medier i om Jon har hermet etter kollegaen. Uttalelser fra mennene tyder derimot på at det hele var et tilfeldig sammentreff.

- Jeg bare tok på meg det stylisten min hadde hengt fram som vanlig, sier Jon i en kommentar.

Begge mennene valgte å kombinere jakka med et stripete slips, men mens Jon matchet med blå skjorte, gikk Atle for en klassisk hvit. Nylig skrev han på Instagram at han ser på opptrinnet som en morsom greie, og bedyrer at han ikke bærer nag til Jon.

Hvem synes du kledde jakka best? Si din mening i kommentarfeltet!

Nok nå

Herregud så mye rart folk har skrevet etter at Fotballfrue la ut sitt berømte 4-dager-etter-fødselen-bilde. Jeg har eksamen på mandag og derfor selvsagt tatt meg tid til å lese alt sammen. Også jeg reagerte da jeg så bildet på Instagram – først og fremst fordi hun har på seg undertøy jeg hadde blitt flau av å bli sett i som 14-åring, og men også på grunn av den hysterisk morsomme kommentaren hun har skrevet under: “I feel so empty”. Hahaha. Min humor.

Men det er selvsagt kroppsfokuset som har hovedrollen i det siste døgnets skriverier. Det er de som raser mot det urealistiske bildet Berg Eriksen skaper (med Suzanne Aabels blogginnlegg i spissen), og de som ikke fatter at hun ikke kan få legge ut bilde av den flotte kroppen sin, hun som har jobbet så hardt for den, uten å få pes for det. Man ikke se ut som et ras bare fordi man har født osv. Enkelte (menn) vitser litt med at de føler seg krenket av Petter Stordalen i bar overkropp, andre går til direkte angrep på Aabel og beskylder henne for å være bitter og misunnelig. Noen prøver seg med “det er jo ikke lov å se bra ut i dette landet!!! Alle som er tynne og pene og legger ut bilde av seg selv blir mobba!!!” etc etc.

Altså, hvor skal man begynne. For det første er det selvsagt lov å se bra ut. Det er bevist at pene kvinner får flere fordeler i livet, tynne bloggere blir bombardert med ros for utseendet sitt (Fotballfrue inkludert – og meg selv, forøvrig) og veltrente insta-jenter drukner i likes. Helt siden de gamle grekernes tid har det å være vakker blitt sett på som synonymt med å være god. Kort sagt: Samfunnet hyller de tynne og pene. Så ikke kom her og si at de blir diskriminert. Det blir for dumt.

Da zoomer vi inn på Fotballfrue som enkelteksempel igjen. Jeg har vanskelig for å akseptere argumentet om at hun må få lov til å legge ut skrytebilder av kroppen sin, fordi hun har jobbet hardt for den. Det er som å påstå at kroppspress blant kvinner ikke eksisterer. 60 % av kvinner er misfornøyde med eget utseende (ifølge en britisk undersøkelse), anoreksi har blitt en folkesykdom, og overdrevent fokus på helse har blitt en egen diagnose. Det holder ikke lenger å bare vært tynn, du må være veltrent i tillegg. Og det begynner allerede før puberteten. Dette henger selvsagt sammen med hva slags idealer man får presentert, for eksempel fra landets største blogger. For menn er tallene mye lavere, kanskje fordi de ikke blir bedømt etter utseende i like stor grad. Petter Stordalen jobber sannsynligvis også hardt for kroppen sin, men legger han ut bilde av den på instagram? Nei. Han har ikke en gang Instagram. Det jeg prøver å si, er at Fotballfrue og Petter bare er tilfeldige eksempler på den store elefanten i rommet, nemlig at kvinner blir bedømt for hvordan de ser ut og menn for hva de utretter. Caroline Berg Eriksen tjener mye mer enn den fjottete mannen hun er gift med, og jobber hardt hver dag for å opprettholde nisjen hun har skapt seg. Likevel er det kroppen hennes folk snakker om. Problemet er kanskje at denne nisjen i stor grad handler om hva man bør gjøre for å opprettholde et perfekt utseende og et plettfritt liv; det lille instagrambildet i seg selv er bare toppen av et glitrende isfjell.

Vi kan selvsagt ikke skylde på Fotballfrue for at kroppspress eksisterer. Hun er bare en liten del av en enorm, kompleks struktur som gjør kvinner til slaver av eget utseende. Om det så er insta-jenter som fisker komplimenter for sin topptrente kropp eller Helle Vaagland som ironi-poserer med bilringer, det er det samme fokuset på kvinnekroppen, dag inn, dag ut. Hva kan man gjøre? Hva kan Fotballfrue gjøre? Selv om hun ikke kan lastes for samfunnets vurderinger, er hun like fullt en del av det, og har i sin unike posisjon anledning til å ta ansvar. Hun kan ta ansvar ved å ikke gjøre kroppen sin til fokuspunkt. Og hun kan kjøpe seg litt voksnere undertøy.

S/HE

IMG_8709

Eirik Slyngstad

Eirik Slyngstad

I morgen lanserer Weekday en kolleksjon som utfordrer motehistoriens mest innbitte norm: inndelingen i dameklær og herreklær. Plaggene er nye versjoner av gamle Weekday-klassikere, dekonstruert og satt sammen igjen av Philip Warkander, som er den første i verden til å ta en doktorgrad i motevitenskap. Resultatet er S/HE; en kolleksjon i skjæringspunktet mellom det klassiske og det kontemporære, helt fri fra kjønnede restriksjoner. Dette er selvsagt en idé som appellerer til meg, så når jeg ble spurt om å være den første i Norge til å vise fram klærne var jeg ikke vanskelig å be. Den korte, sorte jakka har utgangspunkt i en trench coat, og mens jeg vanligvis ikke går med skinnjakke følte jeg meg ganske rå i denne gråhvite versjonen. Klærne lanseres for pressen i morgen, og blir tilgjengelige for salg fra uke 5, 2014.

TRANSLATION
Tomorrow Weekday launches a new collection which challenge the oldest norm in fashion: menswear and womenswear. The items are new versions of old Weekday classics, that’s been deconstructed and put back together by Philip Warkander, the first person in the world to get a PhD in fahion. The result is a collection both timeless and contemporary, completely free from gender restrictions. Of course this idea appeals to me a lot, so when I was asked to be the first person in Norway to showcase the clothes I instantly said yes. The short, black jacket is based on a trench coat, and while I don’t normally wear leather jackets I felt pretty damn cool in this grayish white one. The collection is available for sale in week 5, 2014.

Dette skjer

God formiddag!

Først, takk til alle som har vist interesse og søkt om å bli vår nye blogger. Jeg har lyst til å bruke litt tid på avgjørelsen, men skal svare dere alle fortløpende. Fortsett gjerne å sende inn søknader til maja@grayzine.no! Har du en blogg fra før er det supert.

For det andre er det flere endringer på gang. Linnea er allerede borte, som dere sikkert har merka, og Sunniva kommer også slutte som blogger. De kommer derimot til å fortsette og bidra til Grayzine gjennom et prosjekt vi lanserer om et par uker. Tror det kan bli skikkelig bra faktisk.

TRANSLATION
Just some practical info: As you have probably noticed, Linnea has quit the blog. In addition, Sunniva’s blog will soon be taken down as well. However they will continue contributing to Grayzine through a project we are launching in a couple of weeks. I think it might turn out pretty good! We are also looking for a new blogger to fulfill our page, but unfortunately I’m only looking for norwegian applicants.

Rendez-vous

IMG_5501
Arvet bluse, bukser fra Cathrine Hammel, sovesveis med DAY-skjerf rundt.

Jeg fryder meg over å oppdage norske designere jeg virkelig liker. Tirsdag kveld var jeg invitert til Spazio i Skovveien for å se nærmere på – og velge meg ut et antrekk fra – Cathrine Hammels høstkolleksjon. Den består stort sett av enkle plagg i myk ull og deilig silke i fargeskalaen blått-sort-grått, så det var ikke vanskelig akkurat. Jeg endte blant annet opp med denne gnistrende juvelblå silkebuksa, som jeg allerede har flytta inn i. Litt bilder fra kvelden og alle antrekkene kan dere se på Cathrine Hammels blogg.

TRANSLATION
I love discovering great norwegian designers. Tuesday night I was invited to check out the fall collection of Cathrine Hammel, and pick out my favorite outfit to bring home. Such a dream, especially since the whole collection is made out of basic clothes in luxurious fabrics. I ended up with a cozy turtle neck and these dark blue silk trousers. Paired them up with a black blouse (inherited) and a DAY Birger et Mikkelsen scarf (to cover up my bed head) yesterday.

Menn liker rødt hår

Faksimile: Nettavisen

Faksimile: Nettavisen/side2

Rett før helgen satt jeg i fred og ro og leste min daglige dose blogger da jeg scrolla forbi denne fristende samlingen artikler. Hva i all helvete, tenkte jeg umiddelbart, og tok en screenshot. Nå sitter ikke jeg på noen oversikt over lesertall, men jeg går ut fra at side2 har et stort publikum bestående av unge jenter. Og hva velger de å bruke spalteplassen sin på? Å diktere hvordan rumpa di skal se ut, at det er viktig å se bra ut i bikini og at menn liker rødt hår (det er altså biologisk betinget skjønner jeg, noe testosteronbasert kanskje?). Jeg vet at det ikke er nødvendig å ty til floskler som dette for å skrive om mote, det er mulig å gjøre det på en intelligent måte. Så hvorfor nekter så mange å prøve seg?

Jeg er stolt og glad for å ha hatt en som mestrer den kunsten med på Grayzine. Dessverre er Dead Fleurette ferdig som blogger for denne gang (les avskjedsinnlegget hennes her, om du ikke har gjort det alt). Nå ser jeg etter en person med teft, intelligens og gode skriveevner som har lyst til å ta over posten som Grayzines moteblogger. Interesse kan mailes til maja@grayzine.no.

TRANSLATION
I’m afraid this is for my norwegian followers or those curious enough to use Google Translate…

Issy på Somerset House

Juergen Teller, ukjent.

Juergen Teller, ukjent.

Da klærne til den avdøde stylisten Isabella Blow skulle auksjoneres ut, tok Daphne Guiness ansvar og kjøpte hele dritten. Philip Treacy-hatter, hele Alexander McQueens første kolleksjon… I høst skal alt stilles ut på Somerset House i London. 20. november 2013 til 2. mars 2014. Mer info her.

TRANSLATION
When the wardrobe of late Isabella Blow was being auctioned out, Daphne Guinness stepped up and bought the whole thing. Philip Treacy hats, Alex McQueens whole first collection… This fall it’s all being exhibited at Somerset House in London, from 20 November 2013 to 2 March 2014. I honestly can’t wait. More info here.

I anledning kvinnedagen

Gjett hvem

Gjett hvem!

I går skrev jeg et langt innlegg om hvor irriterende det er at unge kvinner og menn kvier seg for å assosieres med begrepet “feminist”. I dag innser jeg at Hanna Stoltenberg har gjort det bedre (bortsett fra dette med at man må ha vagina for å være feminist – det må man selvsagt ikke). Her er likevel tre punkter som irriterer meg ekstra mye:

1. Hvor mange av disse “rabiate, ubarberte feministene” mange er så redde for å bli forbundet med har du egentlig møtt? Jeg tror i stor grad er en fordom som henger igjen fra 70-tallet med liten rot i virkeligheten. (Det var forresten ingen som brant bhene sine i Norge på 70-tallet. Igjen, bare en mye).

2. Alle feminister er selvsagt ikke enige i alt. Noen er for porno, andre er mot, noen synes kvinner bør jobbe mer, andre de burde ha lov til å jobbe mindre. At du er uenig med en feminist betyr ikke at du ikke er feminist selv.

3. Samfunnsnormer om hva som anses som feminint er ikke annet enn nettopp normer. Visst ligger det visse reproduksjonsrelaterte instinkter der et sted, men det har lite med Gilette og L’Óreal å gjøre. Når man har dette klart for seg, kan man selvsagt velge å følge eller forkaste disse normene så mye man vil. Jeg kan sminke meg eller la være, gå i klærne til kjæresten min eller trange små kjoler, barbere leggene manisk eller gro ut alt kroppshår til det kan fletts, men, her kommer poenget, jeg blir ikke noe mer eller mindre kvinne av den grunn. Man skulle tro dette er noe folk flest finner åpenbart, men det er det tydeligvis ikke.

Likestillingen har kommet langt, men både statistikk og daglige doser omgang med andre mennesker tilsier at vi ikke er helt i mål. Ikke frykt begrepet! Vær feminist. Vær stolt. Og grattis med dagen.