texting in nyc

IMG_0107this summer i went to new york to spend a month by myself. although i hung out with nice people much of the time, and was surrounded by people ALL the time, it was impossible not to feel alone. but the word ‘alone’ makes it sound like a bad thing, but it wasn’t. even though i was alone, i rarely felt lonely. i enjoyed being by myself: whether i walked 25 blocks down one street , just to turn around and walk back the parallel street, just to see the changes in areas, or if i tried to locate myself in a new area, trying to find someplace or someone or simply because i was too warm to function. apart from walking, i kept myself in company by looking for nice cafes to sit down to read ( i brought my struggle 2 by knausgård and bought autobiography of red by carson and too much happiness by munro and telegraph avenue by an author i can’t remember the name of and apartemento and ny times. i enjoyed each of the books except for telegraph avenue which i found annoying and exhausting and gave up after fifty pages) or write. in general, i wrote a lot while i was in new york. not just in cafes, but in waiting rooms, in parks, at subways and in bed as well. tried to avoid writing while i ate dinner out alone, not to seem to lonely. but i really enjoyed it. writing turned out to be my way of socializing with myself. so i wrote a lot of letters and emails, and as so much were happening and i didn’t bother to repeat myself in every single letter, i told different stories and points of view and thoughts to each person. after i’d written several emails and letters, i started to refer to things written in previous emails, as it had been a conversation. and irl too – as i spent more time by myself than with other people, i rather referred to things written in letters when speaking with people, than the opposite. naturally, i think i would go crazy if i kept on writing letters (in other words: writing to myself) all the time. however, i got to write about everything i experienced and saw and thought in long monologues. i didn’t need to care about the other part of the conversation interrupting of affecting what i said. i could just keep on talking, or writing, making myself feel very important. everything i wrote was put in to so many words and descriptions, and made all things sound exiting and meaningful. and it is a nice feeling. when walking around in new york, where you are surrounded by people wearing business suits or celine suits or generally something more important or noticeable than my white shirts and blue shorts (a couple of people actually commented upon my puma shoes), it is such a nice feeling being the protagonist of the new york story that i just wrote down. i put on my bf’s mixtapes and walked faster than the other tourists up and down a couple of avenues, thinking about how to put this situation and all belonging emotions into words for the next letter.

pre conversation pep

i dag våknet jeg helt uten stemme. på en måte så jeg det komme, siden jeg har sittet ute om kveldene og blitt kald, men valgt å ignorere det. siden jeg nesten ikke har vært i norge denne sommeren, har jeg tenkt ‘dette er min komprimerte oslosommer, og da skal simpelthen alt bare være deilig og skjønt’. sånn sett har det vært greit – jeg har ikke blitt forkjølet, føler meg ikke dårlig, det er bare stemmen min som virkelig ikke fungerer. det verste jeg vet er lammelsen av å være syk, hvor rastløs jeg blir når jeg vet at jeg kan gjøre minimalt – alt stillesittende og rolig. jeg blir så rastløs av det. nå kan jeg gjøre alt på et normalt vis, bortsett fra å prate, og på en måte er det værre enn å ikke kunne bevege seg. det lammer meg sånn sosialt, og jeg har så behov for å uttrykke meg muntlig, på norsk, ha lange samtaler, etter å ha vært en måned i usa og bare snakket engelsk. jeg er jo passe god i engelsk, og gjør meg forstått, men det er likevel veldig befriende å komme hjem til norge, hvor jeg ikke har språket og formuleringene som “et lag” i samtalene til en hver tid. det er sikkert også kulturelle faktorer som gjør at jeg plutselig har en trang til å snakke masse hele tiden. jeg deler en viss oppfatning av omgivelsene og referanser med folk med samme morsmål, og som bare gjør samtalene til noe annet enn med folk av andre kulturer. misforstå meg rett, jeg har hatt så mye fine samtaler i sommer, nettopp fordi jeg har trengt å tenke meg om en ekstra gang før jeg sier noe, og hva jeg ender opp å si er tenkt gjennom på en litt annen måte. men jeg har stått litt mer alene i alt jeg har sagt, ved å uttrykke meg via et språk jeg er ganske, men ikke 100%, trygg på. i tillegg til at jeg har vært fysisk alene, som har gitt meg så mye rom til å tenke – mer enn hva jeg har mulighet til å gi utløp for i en samtale. det har vært interessant, og veldig godt for meg, men nå føles det så frustrerende å nettopp ikke kunne uttrykke meg slik jeg har sett frem til. nå har jeg et nytt lag som preger samtalen.

jeg avlyste en av mine flere kaffeavtaler i dag, før jeg kom til å tenke på hvordan dette kan prege samtalen på et positivt vis, og ikke bare være irriterende og et hinder. møtes man for en kaffe, er kaffen et påskudd til å se hverandre, og samtalen et godt tidsfordriv – det man ser på som den “innholdsrike” delen av et møte. men til syvende og sist møtes man jo for å være med hverandre, man bare forbinder all annen form for sosialisering enn praten som klein eller ubehagelig eller upassende. i hvert fall ved et kafebord. så kanskje er jeg nå grunnlaget for masse kleine situasjoner jeg simpelthen ikke kan gjøre noe med (annet enn å avlyse men ehh), men jeg tenker det også er noe fint med denne usosiale sosialiseringen. om det blir til at kun én snakker – litt eller hele tiden – legge omstendighetene opp til at man kan være stille i hverandres nærvær, og det på en behagelig måte. jeg husker en gang mamma og jeg spiste middag sammen på litteraturhuset, og i steden for å snakke sammen, ble vi sittende å høre på samtalen på bordet ved siden av. det var mye morsommere å høre på noen andre enn hverandre. selv om vi prøvde å holde en samtale, endte vi hele tiden med å lytte til nabobordet. det var to damer som betrodde seg til hverandre om alle familieproblemene de hadde – barn og barnebarn og deres psykologer, og hvordan de følte de burde ta del i resten av familiens liv. om de funket best som passive eller aktive deltagere, både med tanke på seg selv, og de andre.